Comming clean.

Hei pappa, hei Mona.
Dette er vanskelig.
Virkelig.

Dette er det mamma ville si. Men jeg vil si det selv.
Jeg klarer ikke å si det face til face, det er for vanskelig for meg. Jeg gjør det til nesten ingen uansett, så det er ikke noe med dere. Det er bare sånn jeg er, og jeg jobber med det. Dere vil sikkert helst at jeg skal si dette face to face. Kanskje dere syntes dette er helt rart og teit, spesielt pappa, som liker at ting blir fortalt muntlig. Men jeg er ikke slik. Slik kommer det kanskje til å være når jeg bor hos dere. At visst det er noe jeg må si, som er stort og vanskelig for meg, kan det godt hende at jeg sender melding om det, istedenfor å ringe. Slik er det bare.

Grunnen til at dere ikke vet disse tingene er for at jeg ikke har vært klar, og at jeg ikke vil at noe skal forandre seg. Ingenting kan forandre seg. Det takler jeg ikke. Så vær så snill, tenk på meg, og behandl meg på samme måte.

Det som mamma skal si har gått over ett år, det siste året. Nå får dere høre det fra min side, mitt perspektiv. Den siden som teller, det som er sannheten. Detter er riktig. Dette ER sannheten.

1. Spiseforstyrrelsen. Den er nok den største saken. Men den vil jeg ikke skrive noe mye om her. Bortsettfra det at jeg har bekjempet den, regner meg selv som frisk, og veier 48-49 kg nå. Altså, det jeg veide opprinnelig. Dere kan lese alt jeg har om det her

2. Jeg kuttet meg en gang. Det var ikke dypt. Det var så vidt 3 skrapemerker. Hvorfor lurer dere på? Vell, jeg følte smerte på et så høyt niva jeg aldri har følt før. Hvorfor? Det vil jeg ikke si, men det er hvorfor, og det svaret må dere nøye dere med.

3. Varselbrev og skulking. Jeg har fått varsel i norsk og engelsk. Grunnet ikke leverte oppgaver og fravær. Hvorfor har jeg mye fravær, og ikke leverte oppgaver? Fordi jeg har vært ekstremt stresset og trengt fri. Oppgavene har jeg ikke fått til og kommet på tidspunkter der vi har hatt mye annet, og jeg har rett og slett valgt de oppgavene vekk samtidig som jeg har vært stresset. Jeg har nå levert oppgaven i engelsk og får karkater i det. Norsken må jeg gjøre innen fredag, og det vet jeg ikke om jeg klarer. Men det går fint. Jeg får ikke lån om jeg stryker i faget nå til jul. Jeg skal få gode karakterer til sommeren. Det er jeg fast bestemt på.

4. Depresjon. Jeg har vært deprimert det siste året. Litt ivertfall. Hvorfor, det er vanskelig å fastslå. For alt vi vet kan det ha vært en enkel vinterdeperesjon. Men det meste er spiseforstyrrelsen.

5. Jeg har det bra. Og det er ikke nødvendig å bekymre seg for meg.

6. Jeg er mye hos Vibeke. Mye. Flere dager i uken. I tilegg til spontane nødveldige turer. Hun er ikke frisk, eller, hun har noen problemer. Og jeg trenger å være der for henne. Det er ekstremt viktig for meg. PTSD er det hun har. Visst dere vil, kan dere lese her. Men selvfølgelig kommer jo hun til meg også, og jeg tror det at siden Loddefjord er nermere enn Sotra, så får hun lov til å komme i ukedagene. Jeg håper virkelig dette går bra for dere.


Dere kan selvfølgelig spørre meg om det og sånn. Og jeg skal prøve å svare.


Også vil jeg avslutte med et bilde av meg og den som gjør meg komplett. Min bedre halvdel. Hun har vært der for meg hele veien, og er det fortsatt. Hun er der alltid, støtter meg uansett hva. Hun er fantastisk.