reddsel.

Jeg har funnet ut hvorfor jeg ikke gjør lekser, hvorfor jeg ikke konfronterer ting. Hvorfor jeg ikke gjør noe som helst.

Fordi at jeg er redd. Redd for reaksjonen. For skuffelsene, ikke de jeg får, men andres skuffelser over meg. Jeg er også, redd for meg selv. For mine tanker, for det jeg føler, og mener. For hva som skjer når jeg sier det.

Skolen. Jeg hater skolen egentlig. Alle forventningene som lærerene har for meg, mamma. Konkuransen. Jeg takler det ikke. Ender opp med å ikke gjøre noe. Ørene lukkes, øynene bare ser. Ser ut i luften. Og jeg forsvinner i min egen verden.

Husarbeid. Hater det også. Mamma vil alltid finne noe feil med det jeg har gjort.

Men jeg vet ikke hvorfor jeg er redd. Alt jeg vet er at jeg er det. Og at det sakte men sikkert ødelegger meg. Jeg ødelegger meg selv. Og det må stoppe.

Jeg konfronterte Ingvild idag. For noen minutter siden faktisk. Greit nok på melding, men det er noe. Jeg sa at jeg ikke elsket henne, at jeg ikke så på henne som en bestevenn lenger osv. Alt det jeg hadde tenkt på så lenge. Alt det sinne, og frustrasjonen. Flydd vekk fra mine skuldrer. det var godt.

Vår lille konfrontasjon fortsatte idag. Og så ble det klart for meg. Jeg vil heller ha kjeft for noe jeg ikke har gjort, enn å få kritikk for noe jeg har gjort.

Men jeg klarer ingenting. Ingenting alene. Jeg er ikke sterk. Jeg kan ikke stå opp for meg selv. Jeg klarer ikke å velge klær selv engang. Ingenting. Men det er greit. NEI. Det er ikke det. Jeg må gjøre noe med det. Men jeg klarer ikke det alene heller. Hun som hjelper meg med alt, hun som virkelig er min bestevenn og elsker meg. Min kjæreste. Vibeke. Hun gjør meg sterk. Hun får meg gjennom alt.

Kanskje jeg skriver mer. Når jeg lar andre høre tankene mine igjen.

Inntill da tar jeg alt steg for steg. Steg for steg.